Ferie - tid for ettertanke

I år (også) har jeg en litt annerledes ferie.

Når du lever alene, kan ferie og høytid ofte oppleves vanskelig og sår.

Ei jente skrev for et par dager siden i BT hvor tabubelagt det er ikke å ha noen å reise på ferie sammen med, eller ikke å planlegge ferie. Hun hadde ikke turt å fortelle det til noen.

Dette har sikkert alle som lever alene kjent på!?

Jeg er så heldig at jeg nok trives mer enn gjennomsnittet med eget selskap og har mange venner jeg potensielt kan feriere med.

I en hektisk hverdag som terapeut, består hverdagen i samtaler der det kreves at jeg er til stede i det jeg holder på med. Dette gir mye, men kan også være krevende.

Som sexolog og fysioterapeut som jobber med kvinnehelse, kommer jeg regelmessig borti vonde og vanskelige historier. Dette gjør at jeg ofte har bruk for alenetid i ferien. Jeg trenger tid til å sortere ut livet mitt og å reflektere over om jeg lever det livet jeg ønsker – og det er det vel ikke alltid jeg gjør.

Men når jeg får tid til å reflektere over dette, så blir jeg også mer oppmerksom på hva jeg holder på med, både faglig og privat – hva som er bra og hva som med fordel kan endres. For jeg, som de fleste andre, lever ikke alltid det livet jeg drømmer om.

Hva er så annerledes med ferien i år? Hvert år lurer jeg på hvordan og med hvem ferien skal tilbringes. Jeg har mange gode venner, men de fleste er i parforhold og ferierer med partner. Jeg har to flotte døtre, som jeg unner å slippe å drasse på mamma i ferien.

I vinter ble jeg oppmerksom på at Universitet i Agder har et kurs som heter Middelhavsmat og bærekraft, som holdes på universitetets studiesenter Metochi, på Lesvos. Da jeg både har interesse for mat og matlaging, bærekraft, og ikke ser noe negativt med å tilbringe ei uke i Hellas, så søkte jeg og fikk plass.

Og kurset leverte, både faglig og sosialt. Gode forelesere – både fra UiA og greske, og en utrolig kunnskapsrik og engasjert studentgjeng. Ingen kjente, men det gir jo et potensiale for å finne nye venner.

Det ble ei uke fylt av interessante forelesninger, utflukter, sykkelturer til stranda og sosiale kvelder med «nye venner». Kan anbefales for alle som ønsker å lære om kosthold og bærekraft og samtide være i et godt og sosialt miljø. Mye å ta med seg heim!

Nå står eksamen for tur – studiet har 10 studiepoeng, nemlig– men den skal ikke leveres før i november. Den tid, den sorg ;-)

For å kunne lande skikkelig, bestemte jeg meg for ei ekstra uke etter at de andre hadde dratt. Forflyttet meg til et lite og enkelt hotell i en by som heter Molivos. Idyllisk og ganske rolig. Rommet hadde blitt oppgradert. Jeg fikk veranda. Ville kanskje ha foretrukket vatn i dusjen.

Denne ferieuka kolliderte med et kurs jeg hadde meldt meg på «ACT for love» et kurs med Russ Harris, og hvordan vi bruker ACT (aksept og forpliktelses-/engasjementsterapi) på parforhold. Men hva er vel bedre enn å følge et onlinekurs med strand og bølgeskvulp i bakgrunnen? (Og fordelen med å være alene på ferie, er at ingen blander seg borti hva du bruker dagene til!)

Jeg ser dette blir en ferie til å reflektere over andre tema enn eget liv og egen hverdag! Molivos, den byen jeg bor i no, er den byen der de fleste båtene med flyktninger har kommet til Lesvos. Det gir en litt uggen følelse, eller «ubehagelig kroppsfonemmelse», som vi kaller det i ACT. Fy søren så heldig jeg er som bor langt unna dette til daglig!

Noe annet som er typisk for ACT, er at vi skal tørre å kjenne på og sette ord på de vonde følelsene. Og jeg må innrømme at når jeg ser små båter nærme seg byen, så håper jeg det er turister eller fiskere og ikke flyktninger, selv om jeg vet at dette blir unngåelse av en virkelighet mange må forholde seg til.

Noe annet jeg kjenner på, er at det er få turister her. Med covid og nedstegning friskt i minne, kan jeg bare forestille meg hva dette gjør med den økonomiske situasjonen på øya.

En norsk kvinne, gift her på øya, forteller at den økonomiske situasjonen har vært dårlig lenge og at i perioder der folk ikke har hatt mat, har de som har hatt litt til overs, pakket den pent inn og satt den på steder der andre kunne finne den. På denne måten har de som har hatt behov for dette sluppet å miste ansikt.

Jeg har også fått innsikt i nivået på likestillingen her i landet. Fortsatt blir kvinner betalt mye mindre for samme arbeid, de har alt ansvar for det som skjer i heimen (vår kvinnelige, greske foreleser forsto ikke spørsmålet da en av studentene – som er muslim – spurte om hvorfor hun alltid sa og skrev she/hun når hun snakket om kosthold, mat og bærekraft).

Kvinner må også ha medgift før de inngår ekteskap.

I Norge har vi også fortsatt et stykke å gå før vi har full likestilling. Dette skal vi fortsette å jobbe for. Men det må også være lov å kjenne på takknemligheten over det som er oppnådd!

Kommentarer

08.07.2022 10:15

Liv Møller-Christensen

Nydelig ord og gode refleksjoner. Gleder meg til å se deg igjen. Norsk fjordlandskap er også et godt sted for ettertanke etter et langt liv og en mer begrensa tidshorisont framover.

07.07.2022 22:33

Lisbeth Slyngstad

Tusen takk Kristin! Mange gode tanker som jeg tar med meg.Har aldri reist aleine på ferie, vil tro at en kjenner mer på egne følelser da, ensomheten og kontrastene til livet en lever. Sikkert sunt det

07.07.2022 22:26

Kirsten

Heia Kristin.
En tankevekkende og godt beskrevet situasjon mange kjenner seg igjen i, men som kan være vanskelig å si med ord. Mange er alene i en «overfylt verden det alle har noen».